Denne artikkelen er et utdrag fra heftet The New Evangelisation: History, Theology and Practice (Nyevangeliseringen: Historisk bakgrunn, teologi og praksis) av Fr. Stephen Wang, utgitt av Catholic Truth Society. De legges ut her som en hjelp til å tenke over hvor viktig evangelisering er og hvilke tilnærminger man kan velge i en menighet eller på en skole eller i nasjonalsjelesorgen.

Hva er evangelisering?

I 1983 talte den hellige pave Johannes Paul II til Latin-Amerikas katolske biskoper på Haiti og etterlyste en ny form for evangelisering: en evangelisering som skulle være «ny i sin iver, i metoder og uttrykk». Mer nylig, i 2010, med sin motu proprio Ubicumque et semper, opprettet pave Benedikt XVI Det pavelige råd for fremme av nyevangelisering, for å hjelpe Kirken med å formidle den «uforlignelige gaven» Gud har gitt oss, nemlig gaven i å «ha del i Guds eget liv». Og da pave Frans for første gang steg ut på St. Peter-basilikaens balkong den dagen han ble valgt, var det betegnende at han snakket om sitt håp for «evangeliseringen av denne vakre byen» – en by mange antok allerede var evangelisert.

Evangelisering er ikke noe nytt. Kristne har delt sin tro i to tusen år: ved å vitne om Guds kjærlighet i Jesus Kristus og innby andre til å få del i denne frelsende kjærligheten gjennom tro og gjennom Kirkens sakramentale liv.

Hvorfor trenger vi da nyevangelisering? Dersom byen Roma har vært sentrum for den kristne tro i mange århundrer, hva betyr det at pave Frans sier at den fortsatt trenger evangelisering?

Først og fremst må vi trekke opp noen enkle skillelinjer. Ordet ‘evangelisering’ kommer fra et gresk verb som rett og slett betyr å ‘overbringe gode nyheter til andre’. Alt som har å gjøre med det å formidle den kristne troen og la andre få kjennskap til Kristus og hans Kirke, er en del av evangeliseringsvirksomheten.

Den første evangeliseringen forstås som oppgaven med å nå de folkeslag og kulturer som aldri har fått kjennskap til Kristus og hans evangelium. Dette er ‘misjonsarbeid’ i tradisjonell forstand, noen ganger kalles det ad gentes-misjon, i betydningen misjon ‘rettet mot (ikke-kristne) nasjoner’. Dette er den første og til en viss forstand den viktigste formen for evangelisering.

Ifølge pave Johannes Paul II har nyevangelisering å gjøre med en annen type situasjon. Den handler om Kirkens misjon «særlig i land med gamle, kristne røtter, og iblant også i yngre Kirker, der hele grupper av de døpte har mistet den levende trossansen, eller til og med ikke lenger anser seg som medlemmer av Kirken, og lever et liv fjernt fra Kristus og hans Evangelium» (Redemptoris missio, 33). Ut fra denne første definisjonen omfatter nyevangeliseringen en re-evangelisering av tidligere kristne kulturer og av kristne som har mistet kontakt med sin tro. Pave Benedikt XVI forklarer svært enkelt at det er behov for en fornyet misjonsinnsats i områder som tradisjonelt har vært kristne.

På den annen side er ikke skillelinjene mellom ulike typer evangelisering alltid så klare. Nyevangeliseringen er et knippe idéer rundt misjon og kultur som ikke er så enkle å definere. Greg Willets har skrevet at det å definere nyevangelisering «er som å gjete ekorn: det kan føre deg i en mengde forskjellige retninger, noen ganger i alle retningene på en gang» (CatholicDigest.com). Og til og med da pave Benedikt XVI opprettet det nye pavelige rådet for evangelisering, innrømmet han at nyevangelisering omfatter en rekke situasjoner som krever nøye vurdering: «å snakke om en ‘nyevangelisering’ betyr ikke at vi kan utvikle én enkelt oppskrift som vil gjelde for alle situasjoner».

Denne teksten anerkjenner dette mangfoldet og i Del 1 angir den fem forskjellige, men sammenhengende grunner til at Kirken trenger å engasjere seg i en virkelig ny form for evangelisering. I Del 2 trekker den så ut av disse prosjektene noen gjennomgående trekk ved nyevangeliseringen slik den er blitt praktisert i flere land i Europa.

Nettsiden her er ikke ment å være en innføring i selve evangeliseringstanken: den tar for gitt en grunnleggende forståelse av hvorfor kristne ønsker å gi sin tro videre og hva det innebærer – teologisk og pastoralt; og den går ikke inn i de praktiske sidene ved hva enkeltpersoner og menigheter kan gjøre for å evangelisere. Hensikten her er svært begrenset: å skrive om de særegne trekkene ved nyevangeliseringen, og oppmuntre folk til å tenke over hva det kan bety for dem og deres menighetsfellesskap.

Hvorfor evangelisere?

Alle har en noe ulik forklaring på hvorfor vi trenger nyevangelisering og hva begrepet nøyaktig betyr. Dette er de fem grunnene som mest konsekvent kommer opp innenfor katolsk tenkning. Samlet danner de en slags definisjon på hva nyevangelisering er og på hva som er de fremste målene med den.

a) Å leve i et postkristent samfunn

Mange land som historisk har identifisert seg som kristne er nå i ferd med å miste kontakten med sine kristne røtter. Når dette skjer, vil kulturen generelt bli stadig mer sekularisert og pluralistisk; samfunnets moralske og juridiske forutsetninger blir stadig mindre påvirket av kristne verdier, og færre mennesker identifiserer seg som kristne. Ifølge pave Benedikt XVI oppstår det et «tap av sansen for det hellige» (Ubicumque et semper).

Denne ‘avkristningen’ av samfunnet har pågått over tiår i de fleste vestlige land, særlig innenfor Europa, som i mange århundrer har vært i hjertet av ‘kristendommen’. Det skjer også i Latin-Amerika, som i fem hundre år har vært et overveiende kristent kontinent.

Dette er ikke bare negativt. Noen av endringene har å gjøre med immigrasjon og globalisering: samfunnene blir mindre homogene og mer pluralistiske, noe som på mange måter er en stor gave. Noen av endringene har å gjøre med en større sosial toleranse og respekt for forskjeller og selvstendighet. Men en del av situasjonen er uten tvil forårsaket av likegyldighet overfor trosspørsmål, manglende kjennskap til kjernen i det kristne budskapet, og et stadig mer materialistisk syn blant mange mennesker. Noen ganger handler det også om direkte fiendtlighet mot religion eller mot mennesker som tror.

For å belegge dette med statistikk, kan vi se på noen resultater fra en folketelling som ble gjennomført i England og Wales: ‘Mellom 2001 og 2011 har det skjedd en tilbakegang i antall personer som identifiserer seg som kristne (fra 71,7 prosent til 59,3 prosent) og en økning i antallet som ikke bekjenner seg til noen religion (fra 14,8 prosent til 25,1 prosent). Det ble registrert økninger i de andre hovedkategoriene for religiøse grupper, hvor antallet muslimer økte mest (fra 3,0 prosent til 4,8 prosent)’ (Office for National Statistics – Kontoret for nasjonal statistikk).

Dette er ikke første gang blomstrende kristne kulturer har måttet vike for et postkristent landskap. På 300-tallet var Nord-Afrika i all hovedsak kristent, og et hjem for enkelte nøkkelpersoner i kristendommens tidlige historie, som den hellige Augustin av Hippo. I løpet av få århundrer ble de samme områdene nesten utelukkende muslimske. Og det tok svært kort tid for de kommunistiske regimene i Øst-Europa å tvinge sine ateistiske ideologier på befolkningen der, og drive all religion, både kristen og ikke-kristen, nærmest helt under jorden.

Hvilke nye utfordringer er det derfor vår ‘postkristne’ situasjon stiller oppgaven med evangelisering overfor? Det er spesielt tre utfordringer:

For det første tror mange mennesker i et postkristent samfunn at de allerede forstår kristendommen og er i en stilling til å bevege seg utover den. De tror at de til en viss grad har ‘prøvd den ut’ og funnet mangler ved den. I virkeligheten er de ofte uvitende om kristendommens virkelige betydning, eller de har aldri fått den fremlagt på en ekte og livsstyrkende måte. Men denne følelsen av kjennskap til kristendommen kan skape fordommer mot kristendommen – en antatt overlegenhet, en mangel på åpenhet – som ikke finnes i kulturer som aldri er blitt påvirket av det kristne budskapet.

Som pave Johannes Paul II skrev: «Mange europeere i dag tror de vet hva kristendommen er, men egentlig vet de det ikke i det hele tatt. Ofte mangler de kunnskap om de mest grunnleggende elementene og begrepene i troen» (Ecclesia in Europa, 47).

For det andre har det i noen av disse vestlige landene utviklet seg en aggressiv sekularisme som er noe mer enn en godartet postkristen pluralisme. Religion blir av mange uten videre avvist som noe irrasjonelt og tilbakestående, eller den blir privatisert og behandlet som noe enkeltmennesker er opptatt av, men som ikke har noe å gjøre med det offentlige rom eller med det felles beste. Dette forsøket på å skape et nøytralt og til og med verdifritt offentlig rom, ender opp med å kvele debatten og svekke samfunnet. Det antar at en institusjonell religion ikke har noe å bidra med til fellesskapets beste, og tvinger enkeltpersoner til å skille mellom sine trosmessige forpliktelser og en offentlig rolle (f.eks. som lærere, politikere, advokater, leger osv.) der de må fornekte sin samvittighet.

For det tredje er det slik at til tross for en fremvekst av postkristne idéer, har mange av disse samfunnene dype, kristne grunnvoller som ennå ikke er fullstendig undergravet. Utfordringen består i å gjenoppdage viktigheten av disse grunnvollene, og hjelpe folk til å verdsette hvor mye deres kultur kan vinne på en større forståelse av sine kristne røtter. På tross av hva mange tror, er ikke kristendommens historie og kristne verdier en trussel mot et moderne, pluralistisk samfunn, men en virkelig hjelp. Som pave Benedikt sa da han besøkte Westminster Hall i 2010, trenger samfunnet både tro og fornuft for å være rotfestet i objektive moralske prinsipper.

Da pave Benedikt talte til dronningen i Edinburgh under det samme besøket i Storbritannia, forsøkte han å bekrefte de kristne verdiene som fortsatt utgjorde en stor del av britisk kultur, istedenfor å kritisere Storbritannia for avkristningsprosessen som syntes å være i ferd med å skje. Denne anerkjennelsen og nye bekreftelsen er en del av nyevangeliseringen: «Englands og Skottlands monarker har vært kristne fra de tidligste tider, og omfatter fremragende helgener som Edward Bekjenneren og Margrete av Skottland. Som dere vet, utøvet mange av dem sin plikt som kongelige overhoder bevisst i lys av Evangeliet, og på denne måten bygget de nasjonen i det godes tjeneste helt fra grunnen av. Resultatet av dette er at i mer enn tusen år har det kristne budskapet vært en del av språket, tankesettet og kulturen blant folkene på disse øyene. Deres forfedres respekt for sannhet og rettferdighet, barmhjertighet og nestekjærlighet kommer til dere fra en tro som forblir en mektig kraft for det gode i deres kongedømme, til like stort gavn for så vel kristne som ikke-kristne.»

Nyevangeliseringen prøver å forstå og snakke til dette bredt postkristne samfunnet, med alle spørsmålene, farene, mulighetene og tvetydighetene det har i seg.

b) Kristne som er frakoblet troen

Som nevnt i innledningen, er en annen side ved dagens situasjon at det finnes mange som kaller seg kristne som ikke har noen sterk og levende tro.

Pave Johannes Paul II skrev om dette: «Mange døpte lever som om Kristus ikke eksisterer; troens gester og tegn gjengis, spesielt i ulike fromhetsutøvelser, men de samsvarer ikke med en virkelig godtakelse av troens innhold og troskap mot Jesu person. Troens store visshet blir hos mange undergravd av en vag religiøsitet som mangler et virkelig engasjement; ulike former for agnostisisme og praktisk ateisme er i ferd med å spre seg, og tjener til å øke skillet mellom tro og liv; noen mennesker er blitt rammet av en holdning preget av immanent humanisme [det vil si et syn på mennesket uten rom for det transcendente], noe som har svekket troen og, tragisk nok, ført til at den forlates helt; vi møter på en form for sekularistisk tolkning av kristentroen som etser seg inn og ledsages av en dyp krise i samvittigheten og i kristen moralpraksis» (Ecclesia in Europa, 47).

Det er mange problemer her, men hovedpoenget er at mange døpte kristne ikke har noen levende tro og et livskraftig forhold til sin Frelser, Jesus Kristus. Dette er ikke å dømme eller fordømme noen, ei heller å forvente at alles tro må uttrykkes på samme måte; det er bare å se i øynene – med sorg – at hos mange er den kristne troen helt overfladisk.

Historisk sett er ikke dette noen ny situasjon. Mange av de store misjonsbevegelsene i Europa på 1600- og 1700-tallet ble grunnlagt for å evangelisere og gi katekese til dem som var kristne i navnet i katolske land som nærmest ikke hadde noen kristen opplæring eller formasjon. Dette gjaldt særlig blant fattige, både på landsbygda og i byene. Men det faktum at situasjonen har vært et problem opp gjennom historien, gjør den ikke mindre bekymringsfull.

Innføringen i livet som kristen er normalt ment å følge dette mønsteret (for å bruke det tradisjonelle teologiske språket, samtidig som dette blir en forenklet fremstilling): Innledende forkynnelse; personlig omvendelse; innledende katekese; innføring i sakramentene; vedvarende kristen formasjon; vitnesbyrd.

Overført til dagligtale: Kristendommens grunnleggende budskap deles med en person (‘forkynnelse’); dette berører personens hjerte og sinn og får ham eller henne til å ta et steg i troen og forplikte seg til Jesus Kristus (‘omvendelse’); personen velger så å lære mer om denne nye troen, vokse inn i det kristne livet og delta mer fullstendig i Kirkens liv (‘katekese’); dette fører til feiringen av sakramentene og en helhjertet forpliktelse til Kristus og hans Kirke (‘innføring i sakramentene’: dåp, konfirmasjon og den hellige Eukaristi); deretter fortsetter personen å fordype seg i troen ved egne anstrengelser og med Kirkens støtte (‘vedvarende formasjon’); og i sin tur deler han eller hun den kristne troen med andre, gjennom eksempelet i eget liv og gjennom sine ord (‘vitnesbyrd’).

Innenfor dette mønsteret skjer evangeliseringen (forkynnelsens og omvendelsens steg) før den sakramentale katekesen. Med andre ord, når en kristen mottar katekese og feirer sakramentene, tas det for gitt at denne personen kjenner til kristendommens grunnleggende budskap og har tatt det til seg, har en levende tro og har forpliktet seg personlig til hva han eller hun lærer og feirer. Problemet er at mange katolikker, for å bruke et teknisk språk, mottar katekese, men blir ikke evangelisert; de blir døpt og ‘sakramentalisert’, men uten å ha noen virkelig kunnskap om hva dette betyr; i navnet er de katolikker, kulturelt er de katolikker, men de mangler den ekte omvendelsen i hjerte og sinn som ville gjøre det mulig for dem å få en levende tro.

I Catechesi tradendae analyserer den hellige Johannes Paul II de ulike grunnene til at den innledende evangeliseringen noen ganger ikke har funnet sted: «Et visst antall barn som er blitt døpt som spebarn kommer til menighetskatekesen uten å ha mottatt noen som helst innføring i troen og har fortsatt ingen tydelig personlig tilknytning til Jesus Kristus. … I tillegg finnes det andre barn som ikke er blitt døpt, der foreldrene først senere går med på å gi en religiøs oppdragelse. … Igjen, mange barn og unge som er blitt døpt og er blitt gitt en systematisk katekese og sakramentene, forblir likevel fortsatt nølende i lengre tid til det å forplikte hele sitt liv til Jesus Kristus. … Endelig er heller ikke de voksne sikret mot fristelser til å tvile eller forlate sin tro, særlig på grunn av omgivelsenes mangel på tro. Dette innebærer at ‘katekesen’ ofte ikke bare må ta seg av det å gi næring til og undervise i troen, men ustanselig også må vekke den ved hjelp av nåden, ved å åpne og omvende hjertene og ved å forberede alle som fremdeles befinner seg på nådens terskel til å slutte seg fullt ut til Jesus Kristus» (Catechesi tradendae, 19).

Dette er derfor en av nøkkelutfordringene for nyevangeliseringen: å hjelpe de kristne som fremdeles står ‘på troens terskel’ til å forplikte seg sterkere og til å oppdage de sanne rikdommene i Jesus Kristus; å kalle folk til en ekte omvendelse, selv om de allerede til en viss grad identifiserer seg som kristne.

c) Ny kultur, nye medier

En annen grunn til at vi trenger nyevangelisering er at den kulturelle situasjonen har endret seg radikalt i løpet av de siste to generasjonene, særlig gjennom globaliseringen og utviklingen av nye medier. Det var den hellige Johannes Paul IIs ønske i 1983 at Kirken skulle utvikle en evangelisering som var «ny i iver, metoder og uttrykk».

En av hovedgrunnene til at vi trenger nye metoder og uttrykksmåter er at fremskrittene innen informasjonsteknologi og digitale medier har forandret måtene mennesker tenker og kommuniserer på radikalt. Vi kan nesten si at de har endret hva det betyr å være menneske, i alle fall når det gjelder vår forståelse av hverandre og av våre forhold.

Vi har opplevd lignende sosiale forandringer tidligere i kristendommens historie: For eksempel oppfinnelsen av den bevegelige trykkpressen, den industrielle revolusjonen med påfølgende urbanisering av samfunnet, utviklingen av radio og tv osv. I hvert av disse øyeblikkene har Kirken måttet svare kreativt og utvikle nye evangeliseringsmetoder som var egnet for situasjonen, men kanskje har ingen tidligere endring gått så fort og hatt så omfattende virkninger som den digitale kommunikasjonsrevolusjonen.

Foruten sin beslutning om å åpne en pavelig Twitter-konto, var ikke pave Benedikt XVI noen pioner på området for nye medier og evangelisering, men brevene hans i anledning den årlige Verdensdagen for kommunikasjon, gir oss noen av de dypeste refleksjoner over nyevangeliseringen og nye medier.

I 2009 skrev han om «det grunnleggende skiftet i kommunikasjonsmønstre og menneskelige forhold» som ny digital teknologi har medført. Han oppmuntret unge mennesker som tilhører den digitale generasjonen til å bruke denne teknologien til det gode, for å fremme dialog, kontakt og ekte vennskap. Fremfor alt utfordret han dem til å evangelisere.

«Forkynnelsen av Kristus i den nye teknologiens verden krever inngående kjennskap til denne verdenen dersom denne teknologien skal tjene vårt oppdrag ordentlig. Det tilfaller spesielt unge mennesker, som har en nærmest spontan tilhørighet til de nye kommunikasjonsmidlene, å ta ansvar for evangeliseringen av dette ‘digitale kontinentet’. Sørg for å forkynne Evangeliet til deres medmennesker med entusiasme. Dere kjenner til deres frykt og deres håp, deres ambisjoner og deres skuffelser: den største gaven dere kan gi dem er å dele med dem ‘Det glade budskap’ om en Gud som ble menneske, led, døde og gjenoppsto for å frelse alle mennesker.»

I 2010 oppfordret pave Benedikt spesielt prester til å gå inn på den digitale arenaen. «Den digitale kommunikasjonsverdenen, med sin nesten ubegrensede uttrykksevne, får oss til å sette desto mer pris på apostelen Paulus’ utbrudd: «Ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet» (1 Kor 9,16). … Prester står på terskelen til en ny tidsalder: idet nye teknologiformer skaper dypere former for relasjoner over større avstander, er prestene kalt til å gi et pastoralt svar på dette ved å sette media stadig mer effektivt i tjeneste for Ordet. … Prester kan med rette forventes å være nærværende i den digitale kommunikasjonens verden, som trofaste vitner om Evangeliet, gjennom å utøve sin rettmessige rolle som ledere for fellesskapene som i økende grad uttrykker seg med ulike ‘stemmer’ levert av den digitale markedsplassen.»

Og i 2011 gikk han enda lenger i å fremheve det usedvanlig nye i denne nye situasjonen: «Jeg vil gjerne innby de kristne til å slutte seg til nettverket av relasjoner som den digitale tidsalderen har muliggjort, med selvsikkerhet og med en informert og ansvarlig kreativitet. Dette dreier seg ikke bare om å tilfredsstille et ønske om å være til stede, men fordi dette nettverket utgjør en del av menneskelivet. Nettet bidrar til utviklingen av nye og mer komplekse intellektuelle og åndelige horisonter, nye former for en bevissthet som deles. Også på dette området er vi kalt til å forkynne vår tro på at Kristus er Gud, menneskehetens og historiens Frelser, den ene i hvem alt er sammenfattet (jf. Ef 1,10).»

En sentral del av nyevangeliseringen er å svare på denne innbydelsen til å finne nye måter å forkynne Jesus Kristus på for andre innenfor denne nye, digitale verdenen, og oppdage hvilke former den kristne troen vil ta i denne radikalt nye situasjonen.

d) Forvirring rundt behovet for evangelisering

En av grunnene til at nyevangeliseringen oppleves som ny, selv om den i grunnen ikke er det i denne sammenhengen, er fordi den representerer en gjenopptakelse av forpliktelsen til evangeliseringsoppdraget etter en periode med teologisk forvirring og krise. I tiden rett etter Det annet Vatikankonsil, fra midten av 1960-tallet og utover, kom mange katolikker i skade for å tro at det ikke lenger var nødvendig å forkynne Evangeliet til ikke-kristne. Det var en rekke grunner til dette, og det er verdt å se nærmere på noen av dem.

I dokumentene fra Det annet Vatikankonsil (1962-1965; også kjent som ‘VAT II’), kom visse teologiske temaer opp i dagen som kunne se ut til å være et brudd med tidligere tenkning, men som i virkeligheten var en fortsettelse eller utvikling av tanker som allerede var en del av den troen Kirken har mottatt. Disse omfattet tanken om at frelse er mulig for dem som står utenfor Den katolske kirkes synlige rammer; at frø av sannhet og godhet kan finnes i ikke-kristne religiøse tradisjoner; at Guds nåde kan virke på en usynlig måte i hjertene til dem som ikke uttrykkelig kjenner Kristus, og at kristne bør respektere alle menneskers samvittighetsfrihet, særlig på det religiøse området (jf. Unitatis redintegratio, 3; Ad gentes, 11; Gaudium et spes, 22; Lumen gentium, 16-17; Dignitatis humanae, 3).

Dette er vidunderlige sannheter, som utgjør en viktig del av det kristne synet. Isolert sett, kan de imidlertid føre til en rekke feilslutninger: f.eks. at mennesker kan bli frelst uten Jesus Kristus; at Den katolske kirke ikke spiller en vesentlig rolle i Guds frelsesplan; at det ikke finnes noe behov for å dele det kristne budskapet med dem som tilhører andre religiøse tradisjoner; at alle med et godt hjerte automatisk vil komme til himmelen når de dør; at nåden gitt gjennom sakramentene er uviktig og unødvendig; eller at det ikke er nødvendig å appellere til noens samvittighet hvis de allerede er overbevist om veien de har lagt ut på. Ikke en eneste av disse slutningene finnes i Det annet Vatikankonsils lære eller blir garantert av Det annet Vatikankonsils teologi.

Mange av disse feilslutningene kom inn i hovedstrømningene i katolsk tankegang og påvirket særlig ‘missiologiens’ område – misjonens og evangeliseringens teologi. Dette skapte en så stor krise innenfor missiologien på 1970- og 1980-tallet at mange teologer og misjonskongregasjoner ble usikre på om evangelisering fortsatt var en nødvendig del av Kirkens misjonsoppdrag. I en del menneskers tenkesett forekom det en grunnleggende tvil på betydningen av troen på Jesus Kristus og det å døpes inn i Den katolske kirke.

På en konferanse i 2012 ved Leeds Trinity-universitet, med temaet «VAT II, 50 år etter: Nyevangeliseringen», talte Gavin D’Costa om farene ved å se på uttalelser fra Det annet Vatikankonsil isolert. Han påviste at det for hver tekst som peker på Den Hellige Ånds virke utenfor Kirken eller sakramentene, finnes en annen tekst – som vanligvis følger rett etter – om den fortsatte viktigheten av en uttrykkelig tro på Jesus Kristus, på anger, på Kirken, på sakramentene, misjon, evangelisering osv.

Det handler ikke om å sette en tekst opp mot en annen, men om å forstå at konsilet ofte sammenholder to sannheter som ikke er motstridende, og som begge er svært viktige. For det første at vi som katolikker har behov for å være åpne for Guds virke i menneskers liv utenfor Kirken; og for det andre at det er et vedvarende behov for å evangelisere.

Innenfor Det annet Vatikankonsils lære blir vi stadig minnet på viktigheten av evangelisering. I Lumen gentium, 17 står det: «Kirken har så av apostlene mottatt dette høytidelige bud fra Kristus med oppdrag om å kunngjøre den frelsebringende sannhet like til jordens ende.» Og i Ad gentes, 5 hører vi: «Den uttrykkelige befaling som biskopene og prestene som står ved deres side, forenet med Peters etterfølger, Kirkens øverste hyrde, har fått fra apostlene, og det nye liv Kristus stadig lar strømme inn i sine lemmer, gjør det til en plikt for Kirken å utbre troen på og frelsen i Kristus.»

Særlig et avsnitt i Ad gentes, 7 sammenholder disse to uatskillelige teologiske sannhetene: «Selv om Gud kan føre mennesker som – uten egen skyld – ikke kjenner evangeliet, ad veier som bare han kjenner, til troen, uten hvilken det er umulig å ha hans velbehag (Hebr 11,6), så er det for Kirken allikevel både nødvendig og en hellig rett å forkynne evangeliet. Derfor beholder misjonsvirksomheten også i dag og til alle tider sin uforminskede betydning og nødvendighet.»

En del av nyevangeliseringen har derfor bestått i at Kirken på ny har forpliktet seg til den første evangeliseringen, etter en tid med teologisk forvirring og krise. Denne fornyede forpliktelsen uttrykkes ikke noe sted klarere enn i den hellige pave Johannes Paul IIs encyklika Redemptoris missio. Faktisk var det for å svare på krisen i missiologien dette rundskrivet ble skrevet, noe pave Johannes Paul II erkjente: «Som et resultat av endringene som har funnet sted i moderne tider og utbredelsen av nye teologiske tanker, undrer en del mennesker seg: Er misjonsarbeid blant ikke-kristne fortsatt relevant? Er det ikke blitt erstattet av interreligiøs dialog? … Bør ikke respekten for andres samvittighet og frihet utelukke alle anstrengelser for å omvende dem? Er det ikke mulig å oppnå frelse i enhver religion? Hvorfor skulle det da finnes misjonsvirksomhet?» (Redemptoris missio, 4).

Pave Johannes Paul IIs svar er ettertrykkelig: «Men det som beveger meg enda sterkere til å forkynne hvor mye det haster med en misjonerende evangelisering, er at dette er den viktigste tjenesten Kirken kan utføre for hvert enkelt menneske og for hele menneskeheten i den moderne verden, en verden som har opplevd fantastiske bragder, men som ser ut til å ha mistet sansen for de ytterste realiteter og for selve tilværelsen. I min første encyklika skrev jeg: «… Kristus Frelseren ‘viser mennesket hvordan det selv er fullt ut’ … Den som vil forstå seg selv fullt ut, …, han må komme Kristus nær. … [Kirken] vet med troens visshet at den frelse som ble vunnet ved korset, har gitt mennesket dets fulle verdighet tilbake. Og dets liv i verden har fått mening, …» (Redemptoris hominis, 10).

(e) Spørsmål angående det kristne vitnesbyrdets natur

En siste grunn til at Kirken trenger et fornyet engasjement for evangelisering, er fordi det de siste femti år eller så har rådet en del tvetydigheter rundt betydningen av det kristne vitnesbyrdet. Selv for dem som er svært forpliktet til tanken om å dele troen, har det noen ganger rådet en nøling når det gjelder behovet for å forkynne Evangeliet uttrykkelig. Dette spørsmålet gjelder forholdet mellom det å vitne med livet og det å vitne med ord; mellom eksempel og forkynnelse.

I store trekk finnes det to måter vi kan vitne om vår tro på og la den berøre andres liv. For det første har vi vitnesbyrdet i vårt kristne liv: hvordan vi lever til enhver tid; hvilket eksempel vi gir gjennom alle sider av våre liv; hvordan vi elsker, tilgir, ber, snakker, arbeider, tjener, ler og gråter; og spesielt hvordan vi forholder oss til hverandre og til Gud på.

Vitnesbyrdet vi gir gjennom våre liv ‘taler’ til andre; det forteller dem, på en måte ord aldri ville ha klart, hva som er viktigst for oss, hva våre overbevisninger, prioriteringer og verdier er. Ofte skjer dette i det stille og ubevisst. Mange mennesker er blitt omvendt på grunn av det stillferdige eksemplet fra kristne de ble kjent med. Som den hellige apostelen Jakob sier: «… så vil jeg ut fra gjerningene vise deg min tro» (Jak 2,18).

Videre har vi ordenes vitnesbyrd i seg selv; når vi snakker med andre om vår kristne tro, forteller dem om Kristi kjærlighet og frelsen han byr oss, og innbyr dem til å bli kjent med ham gjennom tro, anger, bønn og Kirkens sakramenter.

Nå kommer ikke dette vitnesbyrdet nødvendigvis av seg selv. Det finnes en tid og et sted for det, og det krever stor fintfølelse og Den Hellige Ånds hjelp for å vite når vi skal si noe. En side av det kristne vitnesbyrdet går imidlertid ut på å hjelpe andre til å bli kjent med hva vi tror på og hvorfor vi tror på det, og på å gi dem muligheten til å lære mer og gjøre denne troen til sin egen. Et helstøpt vitnesbyrd innebærer alltid både det personlige vitnesbyrdet og forkynnelse av Evangeliet, så vel som våre livs eksempel og stillferdige vitnesbyrd.

Alt dette burde være ukontroversielt. Vanskeligheten er at i perioden etter Det annet Vatikankonsil var det svært ofte trykk på det å vitne med eget liv, dialog med ikke-kristne, samarbeid i rettferdighetsprosjekter osv. – alt sammen enormt viktige anliggender – men sammen med det fulgte det noen ganger en forsømmelse av forkynnelsesdelen. Av og til antok man at forkynnelse ikke var nødvendig – fordi det å vitne med eget liv ville være tilstrekkelig, eller fordi en uttalt forkynnelse kunne virke patroniserende, krenkende eller triumfalistisk. Eller det hersket en følelse av at forkynnelsen kunne overlates til en gruppe ‘spesialister’ (prester, ordensfolk, legmisjonærer osv.), og at vanlige legfolk burde konsentrere seg ene og alene om sitt eget, stillferdige eksempel.

Den katolske kirkes svar på dette spørsmålet har vært å gjenta veldig tydelig at enhver kristen er kalt til å vitne om sin tro både i ord og gjerning. Selvsagt kan det til enhver tid legges vekt på enten det ene eller det andre, men tanken om at vi kan skille det å vitne med livet helt fra det å vitne i ord, er temmelig fremmed for kristen tankegang.

Dette ble presisert av pave Paul VI i den apostoliske formaningen Evangelii nuntiandi. Han reduserte ikke på noen måte det kristne eksempelets betydning: «… for Kirken er det viktigste virkemiddel i evangeliets tjeneste det vitnesbyrd som gis gjennom et autentisk kristent liv» (Evangelii nuntiandi, 41). Og han gjorde en ofte sitert setning om behovet for vitner berømt: «Vår tids mennesker lytter mer villig til vitnesbyrd enn til lærere, og hvis de lytter til lærere, er det fordi disse også er vitner» (Evangelii nuntiandi, 41). Et ordløst kristent vitnesbyrd er allerede «en stille forkynnelse av det glade budskap, et vitnesbyrd som både er overveldende og virkningsfullt. Her har vi en første evangeliseringshandling» (Evangelii nuntiandi, 21).

Men Paul VI imøtegår direkte spørsmålet om det å vitne med livet er nok i seg selv. Han skriver: «Likevel vil dette alltid forbli ufullstendig, fordi selv det mest glimrende vitnesbyrd i det lange løp vil være uten virkning hvis det ikke forklares og begrunnes – det som Peter uttrykte slik: ‘Vær alltid klar til forsvar, når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier’ (1 Pet 3,15) – og tydeliggjøres gjennom en klar og utvetydig forkynnelse av Vår Herre Jesus. Det glade budskap forkynt ved levende vitnesbyrd må før eller senere også forkynnes gjennom livets ord. Virkelig evangelisering er ikke mulig med mindre Jesu navn, lære, liv og løfter, Guds rike og det mysterium at Jesus av Nasaret var Guds sønn, forkynnes» (Evangelii nuntiandi, 22).

Ei heller er denne plikten til å forkynne Evangeliet forbeholdt spesialister. Alle kristne har i kraft av dåpen et profetisk kall. Som Det annet Vatikankonsil forklarte, har legfolket et særlig kall til å bli «mektige forkynnere» i verden, «når det liv som springer ut av troen forenes med en frimodig bekjennelse». Denne evangeliseringsoppgaven, det vil si «en slik forkynnelse av evangeliet, Kristi budskap fremstilt både ved livets og ordets vitnesbyrd, får en egen klang og en spesiell virkekraft når den kommer til uttrykk i de vanlige forhold som verden gir» (Lumen gentium, 35).

Sett under ett, skaper disse fem årsakene som ligger til grunn for nyevangeliseringen en situasjon som er unik i Kirkens historie. Vi har en ny kulturell situasjon, et nytt sett indre og ytre utfordringer for Kirken, og en ny klarhet i hva betydningen av og hensikten med evangelisering er.

 

Hvordan kan vi evangelisere?

Når vi tar i betraktning de mange eksemplene på nyevangelisering som pågår verden over, ser vi at det er visse fellesnevnere i tilnærmingen, visse temaer som dukker opp. Vi kan kalle dem nyevangeliseringens ‘vesentlige bestanddeler’. Her er fem av dem.

De er ikke på noen måte de vesentlige bestanddelene i evangeliseringen generelt, som er et mye større emne. Vi har ingen bestemte overskrifter her, som f.eks. Den Hellige Ånd, tro, bønn, Den katolske kirke, sakramentene, vitnesbyrd, omvendelse, anger osv. Disse må vi ta for gitt, og vi har ikke nok plass her til å gi en oversikt over evangeliseringsteologien generelt. Dette er bare fremtredende trekk som kommer opp i dagen når vi tenker på nyevangelisering.

Det er heller ikke meningen å foreslå at alle må være engasjert i et bestemt ‘prosjekt’ for å kunne evangelisere. Det finnes mange, mange ulike måter å dele troen med andre på, og mange – om ikke de fleste – finner sted i hverdagens vanlige omstendigheter og relasjoner. Disse ‘bestanddelene’ vil imidlertid svært ofte være en del av erfaringsgrunnlaget i nyevangeliseringen, enten det er gjennom en enkelt katolikks stillferdige vitnesbyrd om troen, eller gjennom en bestemt organisasjon som er opprettet for å fremme nyevangelisering.

 

a) Personlig overbevisning

Hvert av de fem prosjektene i Del 2 [i heftet om nyevangelisering som denne teksten er hentet fra, o.a.] er drevet frem av mennesker med en dyp kjærlighet til Herren og hans Kirke, og med et ønske om å dele troen med andre. Det skjer ingen evangelisering uten et ønske om å evangelisere.

Selvfølgelig er det mange katolikker som elsker sin tro, men ikke alle er dypt overbevist om at denne troen er ment å deles med andre, eller at den er noe som er for dyrebart til å gjemmes bort. Som pave Johannes Paul II bemerket: «I Kirkens historie har misjonsiveren alltid vært et tegn på vitalitet, og likeledes er det et tegn på troskrise når den avtar» (Redemptoris missio, 2).

Når vi leser evangeliene, er det tre hovedgrunner som får folk til å fortelle andre om Kristus og om hva han har gjort for dem.

Den ene er glede: Mange av dem som blir helbredet av Jesus, eller som blir vitner til en helbredelse, skynder seg avsted for å fortelle alle hva som har skjedd; de klarer simpelthen ikke å la være – de er så oppglødde og overlykkelige (jf. den døve mannen i Mark 7,31-37: «Folk var overveldet og forundret og sa: ‘Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.’»; og beretningen om de blinde i Matt 9,27-31: «Men de gikk ut og spredte ryktet om ham i hele landsdelen der»).

En annen grunn er kjærlighet: Når menneskene opplever at Herren griper inn i deres liv, ønsker de å dele denne erfaringen med dem de er glade i, slik at også de kan bli kjent med Kristi kjærlighet (f.eks. når Andreas leter opp sin bror Simon Peter i Joh 1,40-42, og sier til ham: «Vi har funnet Messias!», og fører ham til Jesus; og tolleren Levi i Mark 2,13-17, som holder et middagsselskap for at vennene hans skal få møte Jesus).

En tredje grunn til at folk snakker om Kristus til andre, er lydighet. Selv om det i begynnelsen ikke alltid er et dyptfølt og personlig ønske hos alle, befaler Jesus i blant folk til å fortelle om ham (jf. mannen med den urene ånden i Mark 5,1-20, som helst vil bli hos Jesus etter å ha blitt befridd fra den urene ånden, men som får beskjed av Jesus: «Gå hjem til dine og fortell dem alt det Herren har gjort for deg, og hvordan han har forbarmet seg over deg»; og de elleve disiplene i Matt 28,16-20, som etter oppstandelsen blir befalt, selv om noen av dem tviler: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere»).

Glede, kjærlighet og lydighet. Dette er faktorene som motiverer mennesker til å engasjere seg i nyevangeliseringen.

Dette kan likevel stå i skarp kontrast til den tilbakeholdenheten mange katolikker fortsatt føler overfor selve tanken på evangelisering. Det kan være ulike grunner til dette, og ikke alle er negative: et ønske om å vitne diskret gjennom et personlig eksempel; respekt for Guds nærvær i mennesker med en annen eller ingen tro; en frykt for å virke triumfalistisk, arrogant eller fordomsfull.

Tilbakeholdenheten kan imidlertid også gjenspeile en subtil relativisme som noen ganger trollbinder og overtaler katolikker til å tro at alle trosretninger er like sanne, eller at alle sannheter er like viktige. Mange er ikke overbevist om at evangelisering er «den viktigste tjenesten Kirken kan utføre mot ethvert menneske og hele menneskeheten» (Redemptoris missio, 2).

Personlig overbevisning er en vesentlig motivasjonsfaktor i nyevangeliseringsarbeidet. Den er også en del av innholdet i det vi meddeler andre: vi snakker ikke bare om sannhetene i vår tro, men også om hva de betyr for oss personlig og hvordan de har endret våre liv. Dette har ofte vært en uformell del av samtalene mellom kristne og deres ikke-kristne naboer og venner. De siste årene har katolikker blitt mer bevisst på kraften i det personlige vitnesbyrdet når de vitner om troen sin.

Det er få som i dag betviler hvor effektivt det personlige vitnesbyrdet påvirker menneskers hjerter og sinn, enten det skjer i et vitnesbyrd gitt i sammenheng med misjonsinnsatsen i en menighet, en fortrolig samtale med en venn, et to-minutters intervju lagt ut på YouTube eller et ungdomslag som snakker om sin tro på en skoleretrett. Dette var et av den salige John Henry Newmans yndlingstemaer: «Hjerte taler til hjerte», og det kom tydelig frem under mye av pave Benedikt XVIs besøk i Storbritannia. Da Barry og Margaret Mizen, foreldrene til den drepte skolegutten Jimmy, ga sitt vitnesbyrd under vigilien i Hyde Park, rørte de mange til tårer. Deres personlige tro sa mer enn tusen prekener om håpets og tilgivelsens dyder og om kraften i Kristi kjærlighet.

Uten en sterk, personlig overbevisning om hvor viktig evangelisering er, og uten vilje til å dele vår tro på en personlig måte, kan nyevangeliseringen aldri ha fremgang.

b) Fellesskap

Betoningen av fellesskap går som en rød tråd gjennom nyevangeliseringen. Målet er ikke bare å forkynne budskapet, men også å innby folk til en ny måte å leve på, et nytt sett med relasjoner, og vise dem skjønnheten i et fellesskap som er grunnlagt på Kristi kjærlighet. Dette er, når alt kommer til alt, en erfaring av hva Kirken er.

Det kan skje på ulike måter. For mange unge katolikker er f.eks. det å reise på Verdensungdomsdagene første gang de opplever Kirken utenom sine egne, små menighetsfellesskap eller skoler. Det blir en tid der troen deres får nytt liv, som om de blir evangelisert for første gang. Det samme gjelder mange av dem som sluttet seg til folkemengdene som besøkte den hellige Thérèses relikvier under relikvievalfarten til Storbritannia i 2009, eller stilte seg opp langs gatene for å hilse pave Benedikt velkommen da han besøkte Storbritannia i 2010. Misjon bygger fellesskap – og avhenger av det.

Dette kan vi se av de fem eksemplene på nyevangelisering beskrevet i Del 2 i dette heftet [denne teksten er et utdrag fra Fr. Stephen Wangs hefte The New Evangelisation – History, Theology and Practice, o.a.]. Det finnes ulike typer fellesskap her: en kostskole for evangelisering; en ansamling sentrumsmenigheter; en gruppe ungdommer som troen har bragt sammen og som ønsker å evangelisere sine jevnaldrende; et team med dyktige formidlere forenet om en felles visjon og et felles opplæringsprogram, og et lite teaterensemble med et nettverk av lojale støttespillere og venner.

I hvert enkelt tilfelle springer misjonens effektivitet ut av fellesskapsfølelsen og det felles formålet som dannes når mennesker deler et engasjement for evangelisering. Dette er tvers igjennom bibelsk. Jesus opprettet en gruppe på syttito disipler som skulle gå i forveien for ham for å forberede hans ankomst i lokale bygder og landsbyer; han sendte dem til og med ut to og to og ikke alene (Luk 10,1-12). Det kraftfulle vitnesbyrdet og forkynnelsen som skjedde i Pinsen gikk ut fra et disippelfellesskap, ikke ut fra enkeltmennesker (Apg 2).

Kirken trenger fellesskap som vier seg til nyevangeliseringen. Disse fellesskapene støtter og styrker mennesker, slik at de kan «dra ut i misjon», uansett hvilken form den antar. Dette skaper en god sirkel, der fellesskapene selv støttes og styrkes av medlemmenes delte erfaringer. Nyevangelisering er ikke for isolerte individer; den avhenger av Kirken og bygger opp Kirken.

For de fleste mennesker bør naturligvis menigheten være det første fellesskapet for nyevangelisering, sentrert rundt feiringen av den hellige Eukaristien hver søndag. Den er fellesskapet som er ment å gi næring til troen og sende oss ut i verden for å vitne om Kristus i dagliglivet. Men selv i den mest trofaste og levende menighet vil det fortsatt være behov for spesialiserte fellesskap innenfor fellesskapet, som kan vie oppmerksomhet til særskilte sider av nyevangeliseringen, enten det handler om å støtte ungdom, foreldre og familier, fattige, mennesker i spesielle yrker, media osv. Hver av disse ‘tjenestene’ krever spesielle ferdigheter og evangeliserende verktøy. Akkurat som det tradisjonelt har eksistert laug for leger, advokater og handelsfolk, og støttegrupper for mødre, fedre, ungdom og eldre, så burde det ikke overraske oss at mange nye initiativer nå dukker opp for å tilrettelegge for nyevangelisering innenfor spesielle områder.

c) Guds Ord og Kirkens lære

Nyevangeliseringen er blitt assosiert med ærbødighet for Guds Ord i Bibelen og trofasthet mot Kirkens lære i sin helhet. En ny generasjon katolikker med en evangelisk mentalitet har gått til Bibelen og katolsk lære for å hente visdom, næring, inspirasjon og fornyelse.

Intellektuelt har katolikker alltid visst at Guds livgivende åpenbaring, hans hellige Ord, blir overlevert til oss gjennom Skriften og Tradisjonen, og tolket gjennom Den katolske kirkes lære. De siste årene har imidlertid ulike fellesskap sett hvordan Skriften og Den katolske kirkes lære på svært konkrete måter kan forvandle menneskers liv og utgjøre en katalysator for omvendelse og fornyelse.

I sin postsynodale apostoliske formaning Verbum Domini understreket pave Benedikt XVI forbindelsen mellom nyevangelisering og det å lese Bibelen meditativt. «Vår egen tid må derfor bli stadig mer preget av en ny måte å lytte til Guds ord på og av en ny evangelisering. Det å gjenopprette Guds ords sentrale stilling i det kristne liv fører oss til på ny å verdsette den dypeste betydningen av pave Johannes Paul IIs sterke appell: å videreføre misjonen ad gentes og ta energisk fatt på nyevangeliseringen, spesielt i de land der Evangeliet er blitt glemt eller møtes med likegyldighet på grunn av utbredt sekularisering. Må Den Hellige Ånd vekke en hunger og en tørst etter Guds ord, og reise opp iherdige budbærere av og vitner for Evangeliet» (Verbum Domini, 122).

Vekten på tydelig katolsk lære ser ut til å være en viktig side i utøvelsen av nyevangeliseringen. De som er engasjert, ønsker å forkynne kristendommens grunnleggende budskap, forklare kjernen i Skriftens og Kirkens lære, og overføre denne læren til dagliglivet. De er ikke arrogante, eller uvitende om nyansene og de omstridte spørsmålene innenfor katolsk tenkning, men de er mer interessert i å hjelpe mennesker til å forstå det som er Kirkens fastlagte tro enn i å utforske grensetilfeller. Erfaringene deres er at folk virkelig har en lengsel etter å lære mer.

Det finnes en sult etter sannhet i dagens samfunn, og et sterkt ønske i mange katolske kretser om å dele den. Hensikten er ikke å drive med proselyttisme, i betydningen å gå målrettet etter personer fra andre religioner, men det er absolutt å dele det kristne synet med enhver som blir tiltrukket av det.

De siste femti årene har vi sett en tilbakeholdenhet i enkelte katolske kretser når det gjelder å legge frem den katolske troen i sin helhet uten apologetikk. Det har foregått interne kamper om katolsk lære og identitet. Noen ganger har det rådet en mangel på tillit til at det katolske synet faktisk er et godt budskap som bør deles, eller en frykt for at det vil bli oversett, avvist eller til og med latterliggjort. Mer nylig, derimot, har ulike grupper som Catholic Voices utviklet en ny apologetikk. De er ikke høylytte, men de har en ny tillit til at katolsk lære virkelig er viktig, at den har noe å si til kulturen og at den kan gjøre en forskjell.

Et eksempel på hvordan en selvsikker katekese og nyevangelisering er knyttet uatskillelig sammen, ser vi i opprettelsen av Det pavelige råd for fremme av nyevangeliseringen. En av de formelle oppgavene rådet har, ifølge pave Benedikts Ubicumque et semper, er «å fremme bruken av Den katolske kirkes katekisme, som en viktig og fullstendig formulering av troens innhold for vår tids mennesker». Det erkjenner at vi ikke kan dele en tro vi ikke kjenner, og at en virksom evangelisering avhenger av god katekese. Pave Johannes Paul II forutsa at katekismen ville komme til å «utgjøre et svært viktig bidrag i arbeidet med å fornye hele Kirkens liv» (Fidei depositum).

I Porta fidei, pave Benedikt XVIs apostoliske brev fra 2012 i anledning Troens år, kan vi lese om katekismens betydning: «For å komme frem til en systematisk kunnskap om troens innhold, vil alle kunne finne et dyrebart og uunnværlig redskap i Den katolske kirkes katekisme … Her ser vi faktisk rikdommen i læren som Kirken har mottatt, bevart og fremlagt i sin to tusen år lange historie. Fra Den hellige skrift, fra kirkefedrene, fra teologiske læremestere til helgener opp gjennom historien, gir katekismen en permanent oversikt over de mange måtene Kirken har grunnet over sin tro på og gjort fremskritt i sin lære, for å kunne gi de troende visshet i deres trosliv.» Det er ikke bare en intellektuell reise, men en mulighet til å møte den levende Kristus. «På side etter side ser vi at det som legges frem her ikke er en teori, men et møte med en Person som lever i Kirken» (Porta fidei, 11).

d) Liturgien og sakramentene

Nyevangeliseringens vektlegging av det sakramentale synes å gå imot det man ville forvente. Hvis vi prøver å nå frem til mennesker med liten eller ingen tro, er det ikke klart hvorfor vi ønsker å innføre dem i en liturgisk opplevelse de kanskje ikke vil forstå.

Det er tre grunner til at sakramentene ofte utgjør en virksom del av nyevangeliseringsarbeidet. For det første: I en postkristen sammenheng har mange søkende ofte en eller annen katolsk eller kristen bakgrunn, og noen har til og med mottatt noe katekese. Så det finnes ofte en latent forståelse av sakramentenes betydning, en ukjent verdsettelse av deres plass i det kristne livet. Å feire sakramentene og snakke om dem, kan være til hjelp for å vekke et uklart minne om deres betydning. Dersom det finnes et glimt av tro, er det ofte knyttet til en liturgisk opplevelse i fortiden, og dermed kan et nytt møte med sakramentene i blant blåse liv i den lille flammen, slik at den vokser seg kraftigere.

For det andre går nyevangelisering svært ofte ut på ikke bare å snakke med folk, men innby dem til å erfare et trosfellesskap. En søkende person blir ofte tatt med til en bønnegruppe eller på et misjonsoppdrag i menighetskirken, eller til en feiring av den hellige Eukaristi med et spesielt evangeliserende fokus. Liturgifeiringen, enten det er Kirkens offentlige liturgi eller noe mer på siden, er både sammenhengen hvor troen blir forkynt og det levende uttrykket for hva troen til syvende og sist handler om. Folk blir tatt med inn i et trosfellesskap, inn i en trosfeiring, og dette hjelper dem til å forstå hva det betyr i detalj, konkret, og ikke bare teoretisk. Liturgien er kilden og høydepunktet i det kristne livet, og derfor kan den tilby en fruktbar kontekst for dem som tenker på å konvertere – dersom de ledes inn i den med fintfølelse og blir hjulpet til å forstå den på riktig måte.

For det tredje: Det faktum at Jesus Kristus er nærværende i liturgien og i sakramentene, fremfor alt i den hellige Eukaristi, betyr at et møte med liturgien også er et møte med Kristus selv. Dette er sant, også om en person ikke har noen tro og ingen bevissthet om Kristi nærvær, fordi hans nærvær er noe objektivt, selv om det er skjult i sin sakramentale form. Dette betyr ikke at man skal dra noen motvillig til sakramentene, som om det skulle finnes en slags garanti for at de ville oppleve et personlig møte med Kristus. Men dersom et menneske er åpent for den kristne troen, og av fri vilje velger å komme til liturgien, med åpent hjerte og sinn, så kan dette skape en mulighet for dem til å møte Kristus i sakramentene og strekke seg mot ham i tro (men uten at man på urettmessig vis oppmuntrer dem til å delta sakramentalt når de ennå ikke er åndelig eller kateketisk forberedt til det).

Det er et ubestridelig faktum i kristendommens historie at mange mennesker er blitt omvendt gjennom et møte med Kristus i liturgien, til tross for at vi kanskje kunne antatt at deres mangel på tro ville gjøre det meningsløst for dem å være til stede i liturgien. Kristus taler til dem gjennom skjønnheten i den liturgiske feiringen, gjennom de troendes vitnesbyrd, gjennom forkynnelsen av Guds Ord, gjennom Kristi sakramentale nærvær i seg selv, eller gjennom bygningens hellige preg – og på mange andre måter.

Dette er vanlig å erfare på ungdomsretretter, selv når disse er rettet mot ikke-kristne eller mot katolikker som har sluttet å praktisere troen. Et eksempel er bønnefestivalen «Youth 2000», som finner sted hvert år i slutten av august. Mer enn tusen ungdommer flokker seg sammen på en slette utenfor Walsingham, mange av dem med liten eller ingen tilknytning til kristen tro. Alterets allerhelligste sakrament stilles ut i midten av hovedteltet hele festivalen igjennom, mens det hele tiden sitter tolv prester langs ytterkantene av teltet for å høre skriftemål. Deltakerne oppmuntres til å be og overgi sine liv til Kristus i tro.

Dette levende møtet med Kristus i Det allerhelligste sakramentet, også for dem som ennå bare har en begynnende tro, er ofte anledningen for en ekte kristen omvendelse og en kilde til livsendrende nåder. Mange av skriftemålene har nærmest et dåpspreg over seg, fordi det ofte er første gang deltakerne virkelig har fått en oppmuntring til og et ønske om å legge hele livet frem for Herren, uten forbehold. I mye av nyevangeliseringen er sakramentene kilden til og ikke bare høydepunktet i troen.

e) Mot og kreativitet

Nå og da har vi en lengsel etter å dele vår tro, og så dukker det opp en hyggelig anledning til å snakke tillitsfullt og entusiastisk med noen som vil lytte til oss. Men som oftest er det ikke klart hva vi burde si eller gjøre; troen vår er svak, motivasjonen er svært uklar og vi er ganske enkelt for nervøse, redde eller usikre til å klare å ta det neste steget.

Det er vanskelig å evangelisere. Det er samtidig et av de viktigste ansvar vi har og en av de sterkeste måtene Gud ønsker å velsigne oss gjennom. Troen styrkes når vi deler den. Likevel svikter vi ofte i å dele den, fordi vi tror at vår egen tro ikke er sterk nok, når den faktisk ville blitt sterkere om vi bare var litt mer villige til å dele den.

Hvert av de fem nyevangeliseringsinitiativene som beskrives i Del 2 av dette heftet krevde mye mot og innsats å starte opp. Noen personer fikk en idé eller en stille inspirasjon fra Den Hellige Ånd, og tenkte temmelig sikkert med seg selv: «Jeg kan ikke gjøre dette. Det er for risikabelt. Jeg er ikke klar. Jeg har ikke støtten jeg trenger. Sannsynligvis vil det ikke funke.» Likevel tok de sjansen. De turte å gjøre noe annerledes – med Guds hjelp – og gjøre det med all den energien og kreativiteten de kunne komme opp med.

Enhver kristen er kalt til å ta risikoen med å evangelisere. Vi må ikke alle gå ut på gatene og vitne foran fremmede. Men vi har alle et ansvar for å vitne om vår tro i hverdagslivet, og dele vår tro med andre når muligheten byr seg.

Pave Frans har snakket om nødvendigheten av at katolikker tar sjansen når de prøver å hjelpe hverandre. I en tale til de kirkelige bevegelsene under Pinsevigilien, sa han: «I denne krisetiden kan vi ikke bare være opptatt av oss selv og trekke oss tilbake i ensomhet, mismot og med en følelse av maktesløshet i møte med problemene. Vær så snill, ikke trekk dere inn i dere selv! Dette er en fare: vi stenger oss inne – i vår menighet, blant venner, i vår bevegelse, sammen med mennesker som tenker på samme måte som oss … men vet dere hva som skjer? Når Kirken lukker seg, blir den en skrantende Kirke, den blir syk. Tenk på et rom som har vært avstengt i et helt år. Når du går inn i det, lukter det fukt, det er mye som er galt der inne. En Kirke som er lukket inne i seg selv, er også slik, en syk Kirke.»

«Kirken må tre ut av seg selv. For å gå hvor da? Jo, til utkantene av tilværelsen, hva disse enn måtte være, men den må gå ut. Jesus sier til oss: «Gå ut i hele verden! Gå! Forkynn! Vitne om Evangeliet!» (jf. Mark 16,15). Men hva skjer når vi går ut av oss selv? Det samme som kan skje enhver som går ut av huset sitt og ut på gaten: en ulykke. Men jeg sier dere, jeg foretrekker mye heller en Kirke som har vært i noen ulykker enn en Kirke som er blitt syk av å være innesluttet.»

Og i sin Pinsepreken dagen etter snakket pave Frans om «det nye» på en måte som lett kan overføres til nyevangeliseringen: «Det nye gjør oss alltid litt redde, fordi vi føler oss tryggere når vi har alt under kontroll, når vi er de som bygger, programmerer og planlegger våre liv i samsvar med våre egne idéer, vår egen komfort og våre egne preferanser. Dette gjelder også i forhold til Gud. Ofte følger vi ham, vi godtar ham, men bare inntil et visst punkt. Det er hardt å skulle overgi oss til ham med full tillit, og tillate Den Hellige Ånd å være sjelen og veilederen i våre liv i alle våre beslutninger. Vi frykter at Gud vil tvinge oss til å slå inn på nye veier og legge bak oss våre altfor snevre, lukkede og egoistiske horisonter for å bli åpne for hans.

Likevel, opp gjennom frelseshistorien, hver gang Gud åpenbarer seg, bringer han noe nytt, forandring, og han krever vår fulle tillit: Noah, hånet av alle, bygger en ark og blir reddet; Abram forlater sitt land med bare et løfte i hånden; Moses står imot faraos makt og leder folket sitt ut i frihet; apostlene, som redde hadde krøpet sammen i nattverdssalen, går modig ut for å forkynne Evangeliet.

Det er ikke et spørsmål om noe nytt for nyhetens skyld, eller jakten på noe nytt for å avhjelpe vår kjedsomhet, slik det så ofte er tilfellet i våre dager. Det nye som Gud bringer inn i våre liv, er noe som faktisk gir tilfredsstillelse, ekte glede, ekte ro, fordi Gud elsker oss og ønsker bare vårt beste. La oss spørre oss selv: Er vi åpne for ‘Guds overraskelser’? Eller lukker vi oss fryktsomt for det nye fra Den Hellige Ånd? Har vi motet til å slå inn på de nye stiene som det nye i Gud legger foran oss, eller står vi imot, barrikadert i forgjengelige strukturer som har mistet evnen til å være åpne for det som er nytt?»

Dette er Guds kall til alle kristne: å gå ut, å ta risken på å gjøre noe nytt og kreativt for å utbre Evangeliet. Enten det er i et stort og kjent prosjekt eller i hverdagslivets og arbeidets stille omstendigheter, så er hver enkelt av oss kalt til å dele vår tro med andre og ta del i nyevangeliseringen.